Hvor sannsynlig er det at du finner en virkelig god bok fra et lite, ukjent forlag? Ikke veldig, kanskje. Likevel: Nina Staffs roman «Lønnetreet» er noe av det beste jeg har lest på lenge om å vokse opp i en ustabil familie.

Forlaget som har gitt ut «Lønnetreet» heter «Ordmylder». Både forlaget og forfatteren er nye bekjentskaper for meg. Derfor er det ekstra spennende at en relativt liten og ganske selvbiografisk roman om en jentunges oppvekst, viser så høy litterær kvalitet.

Hovedpersonen Anni møter vi før hun begynner på skolen. Hennes problematiske liv både hjemme og på skolen gjør inntrykk. Dysfunksjonelle familier kan være så forskjellige. I Annis liv er mor den personen nesten alt dreier seg om. Leseren får et varsel helt innledningsvis: «Det renner en elv gjennom alle terapirom og den elven heter mor».

Sitatet er fra den kjente terapeuten Sissel Gran og er en signatur for boka. Det er også en far i huset. Han er ganske taus og resignert og jobber i nærmeste by. Han er opptatt av å skjerme mor og forbyr Anni å krasje inn på mors rom når hun har sine perioder. Perioder som blir lengre og lengre. Far er ikke usympatisk, men vet åpenbart ikke hvordan han kan løse opp den fastlåste familiesituasjonen.

Alkoholisert

Mor ligger til sengs i lange perioder og vi skjønner at hun er alkoholisert. Det er hjerteskjærende å følge den lille datterens forsøk på å få oppmerksomhet. Og det er lett å forstå at hun finner sine metoder for å overleve rent følelsesmessig. Et lønnetre i hagen blir hennes hemmelige skjulested.

I en periode finner hun trøst i hushjelpen Uveig som gir henne noe av oppmerksomheten hun søker. Sjokket er stort når Uveig plutselig er borte, oppsagt uten at Anni har forstått at noe slikt skulle skje. Et plaster på såret er at mormor flytter inn sammen med familien.

Mormor er klok og gir Anni den kjærligheten hun ikke opplever at moren gir henne. Hun blir ekstremt knyttet til mormor. Lenge etter mormors død samtaler de to – mormor sitter liksom på skulderen til Anni, kommenterer det som skjer, gir råd og korrektiv.

Hva er det med mor?

For Anni er det tvingende nødvendig å finne ut hva som feiler mor. Hvorfor trekker hun seg tilbake, isolerer seg og blir utilnærmelig. Og hvorfor drikker hun? Hvorfor er hun så ulykkelig? Far har ikke gode svar og skuffelsen er stor når også mormor bare rister på hodet og melder pass. Mor er et mysterium, men Anni elsker henne likevel.

Anni blir på mange måter en opprører – på skolen, blant de få vennene hun har og videre inn i ungdomstida. Jeg innrømmer at jeg trodde dette skulle bli en historie om en brutalt ulykkelig skjebne og tidlig død. Og, ja visst, det er stor risiko for at Anni skal spore totalt av. Stikkord er alkohol og dop. Men samtidig en beinhard trang og evne til å greie seg, være selvstendig, finne ut av livet. Vi snakker om et ekte løvetannbarn med krefter til å sprenge seg opp gjennom tjukk asfalt.

Selvbiografi?

På bare to hundre sider (som er lite for en norsk roman i dag) følger vi Anni fra 1960 og til 2024. Vi er med på intriger blant venninnene, første forelskelse, kjærester og hennes opp- og nedturer på skolen. Og vi følger henne når hun etter hvert nærmest løfter seg selv etter håret – inn mot voksenverdenen.

Det er imponerende at forfatteren greier å formidle en så stor og kompleks historie i et såpass begrenset format. Språket er direkte og økonomisk, strippet for pynt og fjas.

Leseren vil så klart lure på hvor mye av den dramatiske historien som er forfatterens egen? Svaret er nok at det er ganske mye.

Har Nina Staff skrevet sin egen historie og så er det tomt? Vel, hun er ikke den første romanforfatteren som blir en «one trick pony». Sånn håper jeg ikke det blir. Både fortellerevnen og språket fortjener en bedre skjebne.

Sant og usant

I etterordet sier hun at historien er både sann og usann. Det er diktning og det er historier hentet fra hennes eget liv. Men hvorfor moren valgte å leve som hun gjorde fikk hun aldri svar på fra mor selv. Først senere kan hun reflektere over hvorfor moren valgte å leve som hun gjorde.

«Jeg vet ikke hva som gjorde hennes liv så uutholdelig at hennes smerte måtte døyves på den måten hun valgte å gjøre det. Hvorfor hun frivillig gikk inn i en tilstand av ikke-eksistens, med påfølgende skam og angst, velge det framfor hva som helst annet, det er for meg fremdeles et mysterium.»

Jeg skrev innledningsvis at «Lønnetreet» for meg er fjorårets beste bok om å vokse opp i en veldig syk familie – og greie seg! Den er nådeløst ærlig, men også optimistisk og livsbejaende. Og som voksen har forfatteren endret synet på mor – fra å være skuffet, bitter, rasende, sviktet og forlatt – til at mor i dag, lenge etter sin død, er hennes helt i livet.

«Hun holdt ut i sitt eget helvete. Og uten å ville plage meg. Hun har gitt meg egenskapen til å finne styrke i mitt eget sinn, til å tåle mye, til å være selvstendig.»

Forfatteren føler seg sterk og uavhengig og vet at mor innerst inne elsket henne. Som barn kunne hun knapt gjort noe annerledes. Som voksen kunne hun forsøkt å gjøre mor mindre ensom. Det er for sent.

Hun avslutter boka med et håndslag til alle andre Anni`er som vokser opp i en ustabil familiesituasjon.

«De skal vite at de har mye styrke, mye utholdenhet, mye visdom. De har holdt ut eller holder ut. Da er man sterk».

Min konklusjon: Lite forlag, en stor bok!